Bydelsvandring med Madla Historielag. Søndag 25.09.2022.

Med bakgrunn i temaet under forelesningen på medlemsmøtet mandag 12. september «Byggeplaner og trafikale forhold i forbinderlse med Madla Vest og for veistrekningen Madlaleiren til «Sverd i fjell» i Møllebukta», arrangerte Madla Historielag en fottur i det aktuelle området.

Vandringen startet ved trafostasjonen i begynnelsen av Ragbakken. I utkanten av parkeringsområdet har historielaget fått satt opp en reliefff-tavle av Arne Rettedal. Øystein Egeland, en av turlederne fortalte kort om sambygdingen som var den siste ordføreren i Madla. Vi fortsatte langs hovedveien fram til byggeplassen for utbyggingsområdet Madla Vest. Øystein orienterte om trafikkomleggingen borte ved Alvasteinveien og om progresjonen for utbyggingen i området.Turen fortsatte inn Kompani Linges vei og stoppet ved boligkomplekset som reises på den gamle Steinslandsgården. Kontrasten var stor lydmessig når Øystein Egeland eller Per Pedersen orienterte underveis. Ute langs Revheimsveien var det mye støy fra biltrafikken, mens her inne i Kompani Linges vei var alt stille og nesten bilfritt.

 Bellesen-gården inngår også i første utbyggingstrinn og vil forsvinne gradvis når anleggsarbeidet skyter fart. Lenger innover passerte vi Veteran-huset som tidligere ble brukt som bolig for leirkommandanten i Madlaleiren. Hjalmar Inge Sunde fortalte om forholdene under krigen hvor norske og utenlandske statsborgere ble holdt i fangenskap. Et spesielt inntrykk gjorde tyskernes behandling av russiske fanger, som på slutten av krigen mer eller mindre ble overlatt til seg selv og holdt på å dø av underernæring og dårlige sanitærforhold. Øystein Egeland husket som guttunge at disse fangene passerte hjemmegården på vei opp til Madlatua for å utføre gravearbeid på kanonstillingen.

Ved gården til Andreas Thorsen, en tidligere ordfører i Madla, kunne Øystein fortelle om administrasjonskontoret på gården hvor han selv en gang som ungdom var innom for å søke stipend til studier i utlandet. En gammel plog langs veikanten ved Thorsen-gården ble behørig kommentert av både turleder og deltakere. Bak Thorsen og lenger inn i myra lå Lima gartneri. Neste stopp var Heimly som ifølge Per Pedersen tidligere var både kafé og gjestgiveri. Visstnok populær blant marinerekruttene som ikke var fornøyd med leirens menyvalg. I dag brukes bygget som akuttsenter for mennesker med rusproblemer.

Ved Jakobsen-huset kunne Øystein fortelle at Alexander Kielland leide 2. etasje, mens han styrte Malde Teglverk. Her skrev han sin roman «Arbeidsfolk». Framme ved Regimentsveien passerte vi Hinnalands-gården. Bak låven vandret vi ned mot Møllebukta og gjorde en stopp ved skulpturen «Fiskerens kone» som ble avduket i 1994. Tidligere medlem i historielaget Oddvar Høiland var primus motor for skulpturprosjektet.

I Møllebukta og langs bekken kunne vi se mot «Sverd i fjell» og parkeringsplassen som seinere i prosjektet kun blir et stoppested for turistbusser. Der vi krysset Regimentsveien skimtet vi restene etter den gamle mølla som ga navnet til bukta. Øystein orienterte om det den nye rundkjøringen som er planlagt i krysset og som ikke kommer med egen planovergang for fotgjengere og syklister. Arbeidet med rundkjøringen vil også få konsekvenser for naboeiendommer som kanskje må avgi tomteareal til prosjektet. Turen fortsatte forbi hovedporten til Madlaleiren, langs stien i Madlaforen tilbake til parkeringsplassen ved trafostasjoen. En stor takk til turlederne som ga oss nyttig og interessant informasjon under søndagens bydelsvandring.

Reliefff-tavle av Arne Rettedal ved parkeringsplassen i begynnelsen av Ragbakken

Orginalplogen som historielaget har i sin logo

Stopp ved «Fiskerens kone» i Møllebukta

Øystein Egeland orienterer

Bydelsvandring i og omkring Møllebukta

Søndag 1. september 2024 i flott sommervær, møttes ca. 45 deltakere til vandring i området hvor dikteren Alexander L. Kielland oppholdt seg i tiden han drev Malde Teglverk. Øystein Egeland var vår guide på turen og lederen i Madla historielag Helge Molaug ønsket velkommen og orienterte om dagens vandring.

På stien fra den nye parkeringsplassen i retning Sverd i fjell, passerte vi en gammel sementtank vis-á-vis statuen «Fiskerens kone». Her kunne Øystein fortelle at vannet fra denne kilden var det eneste som ble godkjent for å produsere cola-leskedrikk på 1950-tallet.

Framme ved monumentet «Sverd i fjell» kunne vi se i retning «Oddehagen» i Nygårdsbakken der Kielland hadde planer om å sette opp sitt eget bolighus. Han ønsket akkurat dette stedet hvor han hadde fri utsikt mot Hafrsfjord og teglverket. Start på byggingen fant aldri sted, men noen steiner ble lagt for å markere tomten. Dessverre var det Kiellands vedvarende økonomiske problemer som satte en stopper for prosjektet og eiendommen ble solgt i 1893. I stedet reiste han til København og Paris etter industri-perioden på Madla.

Vandringen fortsatte langs Møllebekken opp mot hovedveien ved Jørpelandsgården. Her var det på midten av 1800-tallet flere møller som bøndene på Madla brukte. Øystein fortalte også detaljert om demningen som lå omtrent   50 meter sør for hovedinngangen til Madlaleiren. Det var bekken som rant fra Store Stokkavatn og ut i Møllebukta som ble regulert og Madlaforen ble til en liten innsjø hvor soldatene kunne bade om sommeren og ungene gå på skøyter om vinteren. Demningen ble bygget for å sikre jevn tilførsel av vann til et stasjonært treskeverk og seinere også møllene og til teglverket. Fordi møllene og teglverket hadde sin produksjon i sommerhalvåret, ble det ofte konflikter om vannressursene, spesielt i tørre perioder.

Etter en lengre spasertur langs gjerdet til Madlaleiren og oppover Kompani Linges vei, stanset vi utenfor huset til madam Nielsen, enkefru Susanna Nielsen. Her bodde Kielland sammen med sin familie i sommerhalvåret. Han hadde sin egen hest i stallen som han brukte til og fra verket og på turer inn til Stavanger. I perioden Kielland drev Malde Teglverk, arbeidet han også iherdig med sine romaner «Garman & Worse», «Else – en Julefortelling», «Arbeidsfolk» og «Gift».   

Vandringen fortsatte videre ned til Hinnalands-gården og nedover alléen mot den nye parkeringsplassen. Her kunne Øystein vise stedet hvor «akvedukten» med vann til teglverket ble ført over jordene mot leireforekomstene der møllene sto plassert. Det var her leiren ble bearbeidet før den ble lagt i former og deretter oppbevart i egne tørkehus. Selve brenningen foregikk i den første moderne, tyske ringbrenningsovnen i Norge med en 40 m høy skorstein.

Da vi sto i nærheten av båthuset til Marinen, fortalte guiden vår, Øystein en interessant historie fra våren 1945. Tyskerne forlot Madlaleiren umiddelbart etter krigen. De tok ikke med seg noe utstyr eller materiell fra leiren. For unge, nysgjerrige gutter var dette muligheten til å ta seg innenfor gjerdene og utforske «fiendens» hovedbase. De fant mye rart, bl.a. ammunisjon og dynamitt som de tok med seg og gjemte under bedehuset like i nærheten. Da guttene fikk greie på at lensmannen ante «ugler i mosen», fraktet de «tyvegodset» ut til Marinens båthus og lagret det på berget like ved. Noe av dynamitten og sprengstoffet ble plassert på en flåte, rodd ut på sjøen og antent. Smellet fra eksplosjonen var kraftigere enn noe folk kunne minnes fra krigens dager. Vannsøylen gikk titalls meter opp i lufta og aldri hadde noen sett flere døde fisk i området. Hvordan saken utviklet seg etterpå vites ikke, men en god historie var det jo.

På siste del av turen mot teglverket, passerte vi «Hiorth-huset» som opprinnelig stod på Ogna og som Kielland også benyttet mens han skrev «Arbeidsfolk». Dette huset skulle seinere flyttes og settes opp like i nærheten av teglverket. Det var Stavanger Jeger- og fiskeforening som kjøpte huset for én krone og fullførte restaureringen i 1983.

Som en avslutning på vandringen utenfor gapahuken ved «Hiorth-huset», leste Helge Molaug et lite utdrag fra Kiellands «Else – en Julefortelling». Boka er et sjeldent kildemateriale som beskriver teglverkets virksomhet gjennom Elses opplevelser i møtet med arbeidere og maskinenes lyder og larm fra det store overfallsvannhjulet som var selve hjertet i produksjonen. Dette er den eneste skriftlige beretning av virksomheten ved verket som finnes. 

 En flott avrunding av en tur med mange historiske fakta og nyttig informasjon om vårt nærmiljøs spennende historie.

Tor Egil Knutsen

Helge Molaug ønsker velkommen

Sverd i Fjell

Turleder Øystein Egeland

Lydhør forsamling

Øystein peker mot teglverket

Sementtank vis-á-vis statuen «Fiskerens kone». Her kunne Øystein fortelle at vannet fra denne kilden var det eneste som ble godkjent for å produsere cola-leskedrikk på 1950-tallet.

På vei opp mot den gamle mølla ved Jørpelands-gården

En gammel kvernstein overgrodd ved Hinnalands-gården

I dette området ble leire tatt ut for produksjonen ved teglverket

Helge Molaug leste et lite utdrag fra Kiellands «Else – en Julefortelling». Boka er et sjeldent kildemateriale som beskriver teglverkets virksomhet gjennom Elses opplevelser i møtet med arbeidere og maskinenes lyder.