Skytebanen
Bydelsvandring på Skytebanen og KNM HHF – 24. april 2005
Solen som i de tidlige formiddagstimer hadde smilt lekende til alle, spilte oss et lite puss da den uventet og høyst ubehagelig forsvant bak en mengde skyer. Dette medførte at de ca. 30 frammøtte byvandrerne trakk inn i skytterhuset til Stavanger skytterlag på Madla der historielagets Jostein Selvåg introduserte Johannes Østrem, vår guide gjennom skytebanen og skytterlagets historie.
Skytterlaget ble stiftet i 1861 og er dermed Stavangers nest eldste idrettsorganisasjon. Bare Stavanger turnforening kan briske seg av å være noen få måneder eldre. Etter en heller omflakkende tilværelse kom laget til Madla i 1905 og kan således nå feire hundre år på samme sted. Etableringen på Madla førte til at laget tredoblet sitt medlemsanta11.Den første avtalen med grunneierne sikret disse 70 kroner i årlig leie. Avtalen er reforhandlet flere ganger, men den leie- og bruksavtalen som gjelder i dag, er vedtatt ved kongelig resolusjon og gjelder for så vidt til «evig tid.» 0strem kom så inn på selve skytingen. I starten skjøt en gjeme på langt hold – 600 meter mens det i dag helst skytes på 300 og 100 meter. I tidligere tider skjøt en også på skiver av tre som så ble reparert med å sette inn trefliser i skuddmerkene. I dag har elektroteknikken gjort sitt inntog, slik at så vel skyttere som publikum nøye kan følge kulens gang.
Litt fra krigens tid. I 1939 opplevde laget en sterk medlemsøkning. Forsvarsviljen var uten tvil stor. En heller ny opplysning var det at laget arrangerte det første skiskytterrennet i Norge så tidlig som 22. januar 1940 i Melsheia. Over 13(j’mann deltok i dette rennet. Rett forut for 9. april var det kø av folk som ville bli skyttere. Flere av lagets medlemmer meldte seg til tjeneste hos sine avdelinger etter det tyske angrepet. I motsetning til vanlig praksis sendte ikke laget inn noen årsrapport for året 1940. En fryktet at nazimyndighetene skulle spore opp skarpskytterne i laget. I 1946 fikk laget nytt tilholdsted. En tyskerbrakke ble stilt til disposisjon og erstattet den heller smålåtne gamle bygningen. En stormnatt i januar 1951 gjorde vinden ende på dette huset som delvis ble til pinneved. Etter to år med iherdig dugnad stod imidlertid skytterhuset i 1953 reist på nytt. Fra 1960 har det skjedd en kontinuerlig oppgradering av huset, og det siste er som nevnt tidligere, elektronisk anvisning. Helt fram til for et par år siden fikk laget ikke noe tilskudd fra kommunen, men nå er laget stønadsberettiget på linje med andre frivillige organisasjoner i kommunen. For unge finnes det en egen skytterskole som går over 8 kvelder. Her blir sikkerheten satt i høysetet, og 0strem presiserte at det aldri hadde forekommet noe vådeskudd på banen.
Hva skjer så i dag? Laget har et godt forhold til lokale myndigheter og spesielt til Forsvaret. Skytingen finner sted ute fra vår til høst mens det skytes hele året inne i kjelleren. Stavanger kommune har et ønske om å fullføre gangstien rundt Hafrsfjord, men skytebanen er foreløpig et hinder for dette. En mulig plan er å flytte standplassen 200 m nærmere Håhammeren og senke banen i terrenget. Jordmassen skal så brukes til en vold for beskyttelse av turgåere. Dette vil også kunne medføre en reduksjon av støynivået på hele 25 desibel. Østrem presiserte at intet var vedtatt ennå, men at en kunne komme i gang relativt snart om de nødvendige vedtak ble fattet.
Forsamlingen forflyttet seg per bil til KNM Harald Haarfagre der vi ble meget elskverdig mottatt av kapteinløytnant Anders Brovold. Han hadde arbeidet der som sosialkurator i 10 år og kjente således leiren svært godt. «Maldesletten» ble opprettet som militærleir i 1871, men i 1948 ble marinens rekruttskole lagt til leiren, og hærens avdelinger forsvant. Fra 2002 kom så luftforsvaret til leiren, slik at den i dag huser rekruttskolene både for sjøforsvaret og luftforsvaret. Antallet rekrutter er vekslende. Alt etter hvilken årstid vi har, kan tallet veksle fra 700 til 1400 mann. Omorganiseringen i Forsvaret hadde ført til en del problemer, men det lot til at en stort sett hadde god kontroll med hva som skjedde. Vi ble orientert omkring alle de forskjellige aktivitetene i leiren – fra logistikk til alle slags fritidssysler som rekruttene kunne glede seg med etter endt dagstjeneste. De mange madlabuer som besøker leiren hver 17. mai, gjorde store øyne til flere nye bygg. Til sammen rommer de nye kasernene 450 menige rekrutter. Underveis til »Nordre leir» passerte vi en bygning som virket som et «gasskammer». Her kunne rekruttene prøve seg på hvordan tåregass virker i praksis.
I »Nordre leir» overtok Atle Skarstein fra Tanangers Minne stafettpinnen. I det siste har han begynt å interessere seg for skjebnen til de russiske krigsfanger i distriktet. Tyskerne tok til sammen nesten 6 millioner russiske krigsfanger i løpet av krigen, og en del av dem havnet også i Rogaland. De første kom allerede i september 1941. Behandlingen var hard, og dødeligheten var stor, spesielt i den første tiden. Fangenes primære oppgave var å bygge ut Sola flyplass. De fangene som ikke innrettet seg etter tyskernes ønske, fikk møte kulene ute på Skadberg der det fantes opp mot 100 russiske krigsgraver.
Av de 15- 20 fangeleirene i Rogaland var det nok fangene i Madla-leiren som hadde det verst. 17.mai 1945 skulle imidlertid de russiske fangene feire seieren over Nazi- Tyskland på soldatheimen like ved leiren. Uheldigvis fikk russerne tak i noe tresprit som ble konsumert med svingende begre. Resultatet var tragisk. Flere mistet synet og enkelte endog livet på grunn av denne feiringen. Fangene på Madla havnet til slutt i Vatneleiren som da var en helt moderne leir. Allerede 28. mai overtok russiske offiserer ansvaret for de russiske fangene.
Mot slutten av omvisningen tok Brovold oss inn i velferdsbygget hvor vi fikk et innblikk i hva militæret kunne tilby sine rekrutter på fritidsbasis. Skytterlagets Østrem overrasket alle da han delte ut skytterlagets historiebok, 1861–1986, til alle turdeltakerne. De tre som hadde guidet oss gjennom ettermiddagen, fikk takk og velfortjente blomster av tilretteleggerne fra historielaget: Jostein Selvåg og Walter Husebø. Også disse fortjener heder for godt utført arbeid.
John A. Aasland (sekretær)