Vistehålå

Møte i Vistehålå og på Vistnestunet søndag 3. september 2006

Olle Hemdorff fra Arkeologisk Museum i Stavanger (AMS) var i riktig storform da han tok imot omtrent 50 vitebegjærlige medlemmer fra historielagene i Randaberg og Madla utenfor Vistehålå en vakker søndag i begynnelsen av september. Han slo innledningsvis fast at han alltid hadde hatt værgudene på sin side under de uttallige omvisningene han hadde hatt til denne ”hålå” som var kjent godt utenfor Norge og Norden. Helt langt nede i Tyskland var stedet kjent, ikke bare blant ekspertene, arkeologene, men også blant menigmann. Vistehålå er ikke den eldste steinalderplassen i Norge, men den er helt unik i og med at funnmaterialet derfra er så veldig rikt. Bevaringsforholdene har vært eksepsjonelt gode, slik at arkeologene har kunnet studere matvaner og lokal fauna gjennom en periode på flere tusen år. 

Det var den kjente ”Vistemannen” – B.S.A. Vistnes som først ble oppmerksom på store mengder flintgjenstander, trekull og brente dyrebein blant skjell- og jordmasser som ble tatt fra hulen. I det første tiår av 1900-tallet ble det foretatt utgravinger av kjente arkeologer som Tor Helliesen og A. W. Brøgger. Det ble da gjort interessante funn, og selve hovedutgravingen fant sted i 1939 og 1941 av Harald Egenæs Lund. Bosetningenes aldrer har beveget seg bakover i historien dess flere moderne vitenskaplige metoder en har tatt i bruk. De seneste resultater som baserer seg på C14 analyse av dyrebein viser at de eldste Vistebeboerne hadde sin hjemplass her for mellom 7800 – 8000 år siden. En tror at det har bodd mennesker her i et tidsrom på mer enn 6000 år, men det har ikke vært en sammenhengende bosetting.

Hemdorff fabulerte over ”det gode liv” for 5.500 år siden. Temperaturen var godt over det den er i dag, skogene var fulle av vilt og havet og luften var full av fisk og fugler som kunne tilfredsstille den mest kresne gane. Forskere har regnet ut at det ville bare ta tre dager å samle den maten som var nødvendig til en ukes forbruk. Hovedretten syntes å ha vært stekt villsvin, men også elg var en hyppig gjest på menyseddelen. Av fuglevilt kan nevnes alle sjønære arter, men også tiur har vært på middagsbordet. Det er registrert hele 11 forskjelllige fiskearter og ikke minst sel i forskjellige varianter. Ved siden av dette ble det fortært en mengde sjødyr som strandsnegler, albuskjell, østers, blåskjell og hjertemusling. Merkelig nok finnes det ikke spor etter krabbe. Som dessert eller aperitiff kunne en velge mellom bær, frukt, røtter og nøtter, og til drikke fantes det en mjødlignende drikk som gav en viss beruselse. Selen var spesielt viktig. Ved siden av spekket som gav en mengde energi og som også kunne nyttes som lyskilde, hadde selskinnet en meget høy verdi. Prislister fra Romerriket forteller at et selskinn ble betalt like høyt som månedslønnen til en smed. Smedene ble svært godt betalt i Romerriket. På grunn av selbestanden betalte også Vistegården høyere skatt nesten fram til vår tid.

Hvordan foregikk så fangsten? Vår arkeolog forklarte at en først og fremst trengte gode tresorter som ask og alm, men det krevdes stor kunnskap og innsikt for å få til riktig styrke og smidighet til et våpen. Selv om menneskene som bodde i Vistehålå var primitive etter vår målestokk, hadde de en enorm viten om alt en hadde bruk for i naturen. 

Tiden for Vistebeboerne tok slutt da jordbrukssamfunnet overtok for jeger og samlersamfunnet ca 2100 f. Kr. Interessant er det å legge merke til at allerede for 4000 år siden var den en utstrakt handelsvirksomhet med Danmark. All flinten som er funnet er importert fra Danmark. Klepp og Randaberg er de kommuner i Norge som har flest flintfunn så handelssamkvemmet har vært betydelig. Danske forskere har funnet at det for 4500 år siden var stor eksport av flint fra steder ved Hanstholm og Aalborg. Nordmenn reiser den samme veien også i dag!   

De mange spørsmålene og kommentarene viste tydelig at Olle Hemdorff riktig hadde truffet sitt publikum. Stor takk også til tilretteleggerne Andreas Harestad fra Randaberg historielag og til Walter Husebø fra Madla historielag.

Etter orienteringen om Vistehålå gikk turen videre mot mer moderne tider. Vi besøkte Vistnestunet der gårdsbruket blir driftet slik at dagens ungdommer og også eldre kunne få en føling med hva slags jordbruk en hadde i en relativt nær fortid. Vi fikk se en vindmaskin som ble brukt til tresking av korn. Samme type vindmaskin er kjent fra noen få steder på Jæren, i Danmark og i Nederland. Vindmaskinen på Vistnestunet er den eneste som er i stand i dag – noe som Randaberg historielag skal ha æren for. Randaberg kommune med Elna Hana har så kommet inn og har overtatt driften sammen med Johan Vestvik. Tunet har vært åpent for publikum i 11 år og tar imot barnehager, skoleklasser og voksne av alle kategorier. En god kopp kaffe og noe å bite i gjorde heller ikke besøket mindre minneverdig.

Dette var det første fellesarrangement mellom de to historielagene i Madla og Randaberg. Jeg er sikker på at samarbeidet kan utvikles ytterligere til fordel for medlemmene og for alle historieinteresserte. 

John Aasland

(sekretær Madla Historielag)