Sunde

Bydelsvandring på Sunde 1. september 2002

Torbjørn Frafjord, Trygve Steinskog og Turid Vaula Johannessen hadde denne gang lagt opp løypa som gikk ut fra Sunde skole. 89 personer deltok i vandringen. Løypa gikk over mot Hålandsvatnet og tilbale over gamle Sundeveien. Fortellere underveis var Knut Skorge, Harald Fjeld og Enok Kvam.

For mange var dette ukjent terreng. Mange ble overrasket over at vi har så pass mye dyrket mark som fremdeles er i drift i Madla. Uten tvil representerer Sunde fra gammelt av det historiske tyngdepunktet i Madla bydel. Det vitner et utall av gravhauger om. Mange av disse er nå pløyd ned etter å ha vært i bruk flere steder som ode potetkjellere.

Vi fikk en innføring i skolehistorie fra Sunde. Fra 1865 holdt skolebarna til i stua til Ole Ingebrektsen. I 1871 ble det reist ny skole i jærstil. Denne ble revet i slutten av 50-årene for å gi plass for nåværende skolebygg. Mange av oss husker godt frk. Rommetveit som regjerte på gamleskolen i årtier Det var i sin tid Truls Amunsen som ga tomt til skolen nær Tasabekken. Tasa betyr sau, men kan også ha betydningen ”sildre” i den betydning at bekken ikke gikk tom for vann. Dette var viktig for den gangs skoledrift hvor en faktisk bar inn vannet. Vinterstid måtte skolestua varmes opp med vedfyring.

Sundeveien ble bygget i 1870-årene. Den var ment som kirkevei til Revheim. Først i mellomkrigstiden kom nåværende Revheimsvei. Denne ble bygget ved hjelp av såkalt nødsarbeid. Smal var den fra begynnelsen, og ingen hadde vel anelse om at den en gang skulle bli en av de mest trafikkerte i Rogaland fylke.

Vi passerte Mimmarudlå med sine tre gravhauger fra bronsealderen. Her holdt Knut og Harald på teorien om at ”Mimma” betyr stedet hvor solen står midt på dagen. Rudlå står for en steinhaug. Knut fortalte videre at fisket spilte stor rolle i det gamle Sundesamfunnet. Nils i hyttå, med tilnavn ”den sterke” bar fisk rundt om i kjibå si. Harald berettet om Selma Haraldson, som i 1930-årene introduserte tidligpoteten som fikk hennes navn. Den egnet seg godt på Sunde, og inntekter fra potetdyrking økte med 15%.

Forbi Øysteinsvarden ned mot Hålandsvatnet ble det fortalt om gardsdrift fra gammelt av. Og om verdfastsettelse: I 1934 solgte Nils Moe 40-50 mål jord til Johannes Oppsahl for kr. 15.000. En kan nevne at dagslønna for å ta ut sand med skuffe fra strand i 40-årene ble betalt med fire kroner, så jord på Sunde ble høyt verdsatt alt denne gangen.

Vi passerte Dykkjelhaugen (oppkomme eller kilde) med flott utsikt til Refnes (Risnes) som er en odde som stikker ut i Hålandsvatnet. Her lå en bygdeborg i folkevandringstiden, ca 4-600 e.Kr. Det ble opplyst at vatnet har stått 12 meter høyere enn i dag, og faktisk var en fjordarm inn fra Kvernevik. I sin tid brukte Stavanger kommune Hålandsvatnet som reserve drikkevannskilde og klarte å tappe ned vannet med 2.5 m. Da forsvant røya. I dag er det normal vannstand, det er satt ut fisk, og det berettes om gode fangster med stangfiske.

I mange år etter Svartedauen omkring 1350 lå Sunde brakk. Det viser navnet Øydegard. Først på 1700-tallet ble jordbruk og fiske tatt skikkelig opp på ny. Dette startet på gården Skjelbrei (bred som et skjold) ved nordenden av Hålandsvatnet. Vi var også innom omtale av kornmøllen som Gabriel Monsen bygde her ute i Kvernevik i 1852 og som var i drift til 1908.

Le-vokting på gamle Sundevei var populært. Det var før ferister kom. 5 øre kostet det å passere, minnes Harald.

Vi avsluttet turen på Sunde bedehus der Nordis Frafjord, Herbjørg Vigre og Kolbein Lunde sto klar med vafler, lapper, kaffe og saft. Bedehuset ble opprinnelig bygget i 1907, men ble totalt bygget om ved dugnad i 1979-81. Vi ble mektig imponert da Kolbein viste oss datarommet hvor barn kunne få kyndig opplæring og bruk. Men vi sto der og kikket nedover mot Kvernevika, fikk vi forklaringer på stedsnavnet Donevigå. Det betyr drønn eller bråk fra havet. Buseneset kan ha samme betydning. 

Det er lite bråk når Madla historielag arrangerer bydelsvandringer. Foruten at det er fine søndagsturer ser det ut til at folk setter pris på å bli kjent i nærmiljøet. Og best av alt: Mens vi trasker av gårde dukker det stadig opp nye historier, detaljer, minner og forklaringer omkring det vi ser underveis